Snart jul. Mørkt ute, håndball på tv’n, tupsi søv godt. Har vært utpå rommet og sjekka te a sånn omtrent 30 gang etter hu sovna for 2 tima sia. Sitt med en vond klump i brystet. Bare vente på å hør de fæle lydan som tilsi at krampan har starta. Men callingen e still heldigvis. Da e det likast å sjekke utpå rommet en gang te…
Vi fikk ikke feber’n te å gå ned på lørdagskvelden, og det endt med nye krampeanfall like etter at vi hadd lagt oss. Det e nånn grusomt fæle lyda du høre i nattemørket, og innser at litjpia di ligg og riste. Heldigvis hadd vi bært ned senga hennes sånn at hu lå på rommet i lag med oss.
Ambulansepersonalet holdt på her en times tid, før det va på tide å dra te St.Olavs. Etter en runde på akutten, vart vi flytta over på barn intensiv. Vi like så absolutt ikke den ”koselige” leike/kaffekroken pårørende ofte bli henvist te. Klokka vist 03.30 da vi tusla i seng på ”elefantrommet” – ikke arti å legg sæ etter å ha fått beskjed om at lungan delvis hadd kollapsa og at det va uvisst om hu kom te å ligg i respirator 1 dag, 2 daga eller opp te ei uke.
Hele søndagen gikk med te sengevåk – Ine hovna opp mer og mer, ettersom væske siva ut i kroppsvevet. Sammen med uhyggelig mange slanga og ledninga, va jenta helt ugjenkjennelig. Øyan så ut som etter en boksekamp – helt gjenklistra. Heldigvis kom beskjedan om at ting gikk i rett retning, og utpå mandagen ble respirator’n kobla av. Sia har det gått slag i slag – i positiv retning. Utrolig kor fort en liten kropp kjæm sæ, sett i perspektiv sjølsagt. Man kan sammenligne et krampeanfall på 4 – 5 minutt med en maraton, og kjæm ut med samme belastning på kroppen. Da si det sæ sjøl ka tupsi har gjennomgått med sine timeslange anfall.
I samråd med legen, bli det vi no prøve medisinering over tid for å forebygge nye anfall. Det e snakk om epilepsimedisin for en periode fram te hu bli så gammel at hu forhåpentligvis vil veks av sæ herre krampestyret. Det bli ei spennende tid framover.
Ja ja – da si vi at vi har gjort unna herre tullet, værtfall for i år. No ska vi få tuppa frisk som en fisk igjen, sånn at vi kan feire ei GOD jul. Det vart en real strek i regninga no i den fine førjulstida, men heldigvis har vi igjen en del daga te høytida enda. Man treng som regel litt tid for å få sånne opplevelsa på avstand, og kjenn at den vonde kloa som har festa grep om bringa, bynne å slæpp taket. Snøkrystallan ute e med på å skape ei positiv stemning, og når yr.no melde kaldt vær langt fram i tid, har vi håp om ei hvit og fin jul. Lette sinnet litt det og.
I mårra får vi heim hundan – dæm har hospitert te bestemor og bestefar i Dullum herre dagan. Dæm smitte over sitt gode humør på oss, og æ kjenne æ bli glad bare ved tanken på å få litt Figokos. Å få gå en tur i det flotte vinterlandskapet med to hoppende gale (eller va det ”glade”) hunda, e terapi for sjela det og. Sammen gjør alle herre småtingan kvardagen levelig igjen, og man glemme alt det vonde.
”vår, la la la vår" syng Lars Lillo Stenberg på tv’n no (Norge vant forresten håndballkampen æ prøvd å konsentrer mæ om, men som æ ikke fikk te) Vår ja, den ska vi gled oss te når vi har gjort unna den fineste høytida æ veit om. Jula e og bli mi tid. Førjula e bare kos, og julehelg og romjulsdaga sammen med familien… Jo den e toppen. Og etterpå der - da kan vi sjå fram mot våren; familieforøkelse og forhåpentligvis mange herlige daga vente på oss da.
