"Gje meg handa di ven, når det kveldar. Det blir mørkt og me treng ei hand..."

Det har vært mørkt den siste måneden, og det har så ABSOLUTT vært behov for ei hand å holde i. 

Vi mista mamma tidlig i desember - helt plutselig og uventa. 

Det vart ei annerledes førjulstid og julehøytid. Fylt av sorg og smerte, uten lyst te å ordne te jul - ei høytid som æ alltid har vært så glad i, og kor det alltid har vært stemning i fra november av. Sånn vart det plutselig ikke. Desemberdagan har glidd over i kvaranner, uten at man huske nå av førjula.

Heldigvis e vi mange sammen - det har vært godt å vær sammen med pappa og søsken, sjøl om farangen satte en stopper for det å i en periode. OG takk og lov for gode venner. All omtanke fra dem rundt oss har gjort godt. Sjøl om det har vært vondt å snakk om det samme om og om og om igjen, så har det gjort nå med sorgprosessen, så no i etterkant må æ bare si takk for alle telefonan dåkker tok :-)  Takk også for masse fin blomster, fra både venner, kollegaer og naboer. 

"...la varmen fra ein som er glad i deg, tenne stjerner i mørkaste natt..."

Begravelsa te mamma vart et fint og verdig farvel. Takk te alle som va med.

Æ e glad for at æ fikk holde minnetalen te mamma, og at æ fikk vær med å bær kista ned te grava. Det har betydd my for mæ, ser æ no i etterkant, og utgjør å sin brikke i sorgen.

Uka mellom begravelsa og jul, huske æ ikke så my av, anna enn at det va slitsomt. Æ bestemt mæ for å gjennomføre eksamenan uansett - det gikk en liten F i mæ der, og sjøl om det va et slit uten like mens det stod på, så håpe æ og trur at det va verdt det. Resultat betyr ingenting, men det e godt å kjenn at æ har klart å gjennomfør som æ bestemt mæ for! 

Det va å godt å vær innom på jobb siste skoledag før jul.  (hadd ikke vært der sia mamma gikk bort)  Godt å få en klæm av folk du jobbe med, og få hør at "det e godt å sjå dæ, Randi" fra elevan sine. Du kjenne at du høre te på arbeidsplassen din da, og det bli enda en liten ting som e med på å holde humøret oppe i ei tung tid. 

"...mange tåra og tunge stunde e æ redd for at det bli..."

Juledagan kom og gikk. Det har vært ok daga, men frøktelig slitsom på sett og vis. De første dagan va vel verst, og e ikke nånn som vil sitt i minneboka. Ting vart likar sånn midtveis i romjula, og derifra og ut har det vært helt greitt. Kjenne no at det e godt at jula e over. Det va godt å dra på jobb i går, få en klæm, og bare få starta på kvardagen igjen. Dog e det vondt å tenk på pappa, som bli my aleine i kvardagen når vi anneran e på jobb. Heldigvis e det folk heim i gården kvar ettermiddag / kveld. Så får alle vi andre i rundt prøv å stikk innom så ofte vi kan / ta tlf og ring. Han bli så glad da!  Derfor bli det middagsservering i dag - æ har studiedag, og da bli middagen gjort ferdig her, før ungan hentes i bhg og så dra videre oppi Lånke :-)

Ellers prise vi oss lykkelig for ungan - små barns uskyld i det hele! Dæm tvinge dæ inn på et anna spor, for dæm kreve fortsatt at du e med å leike, at du må synes at juletreet e fint, at du må sett opp nissa og julepynt for "det har'n morfar gjort," etc.. Ine og Andreas vil ikke ha nå minne om mormor, anna enn fra bilda. Men dæm snakke om a te tider, og vi kikke opp på himmeln når det e stjerneklart, for da lyse mormor ned te oss fra stjerna si. Æ tar mæ i det sjøl å - å kikk på stjernan og snakk te mamma. For hu e der, og lyse te mæ å :-)

Sorgen får bare lev sitt liv - den vil vær med mæ videre, uansett styrke. Den kjæm og går, og æ prøve å takle den etter beste evne. Som i dag, når æ egentlig ska rette tentamena, men gråten i stedet har tatt overhånd. Da vart det heller sorgbehandling i form av musikk, bilda og levende lys. + en tlf te pappa. Og litt blogging, for å få det ut av systemet nok en gang.

Æ kjenne æ glede mæ te våren, fuglekvitring, blomster og lysere tid - det ska bli godt å kom sæ ut fra herre vinteren og mørketida.

"Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer - vi har sola og snart e det sommer..."

Kjære mamma - vi savne dæ sånn alle sammen. Kvil i fred.